Vær endel av trappen
Om du ønsker trening og bli sprek – ta trappen i stedet for heisen. Om du ønsker spirituell utvikling – ta trappen i stedet for å prøvde med heisen. Om du ønsker å bidra i et annet menneskes liv – unngå å forsøke å være heisen, vær en del av trappen.
Hvordan ta livet av en gammel mann.
Det er ganske enkelt. Som med min ste-bestefar. Han var langt oppe i 80-årene. Hodesterk, litt på med repetisjonsknappen joda, på skiturer, ute og reiste, og med legeærklæringen kjørte han bil selv. Frem og tilbake på arrangement og til og fra døtrene sine og alle barnebarna samt 3 oldebarn. En familieorientert mann, litt tørrpinn, men med et stort hjerte og snill som dagen er lang.
Han bodde ikke så langt fra Carl Berner i Oslo, et område bynært, men stille. En ettermiddag kom han og skulle hente bilen sin. Den sto der i området han hadde parkert den gjennom mange år. Bare denne gangen så var alle dekkene stukket hull i. Helt klart vandalisert. Litt fortvilet kikket han seg rundt og ganske raskt dukket det opp noen som så at han var kommet i en uheldig situasjon og sa de kunne hjelpe ham. Han ble glad og takket ja til hjelpen. Takken var at de ranet ham. De hadde helt klart gjort dette selv, og bevisst plukket ut et lett bytte som de kunne rane. Han sto jo der billøs og hjelpesløs. En eldre mann løper ikke gatelangs ved trusler.
Og dette gjorde ham redd. Det snek seg inn en redsel i ham, som gjorde at han ble utrygg i bilen, utrygg i sitt område utrygg i sin hverdag. Og hans radius ble betraktelig mindre, og turene ble ferre. Teknisk sett så var det ikke dette som gjorde at han til slutt døde. Men dette var på en måte starten på slutten.
Så til dere som utsetter folk for slike frykter. Mulig det kun er 5 minutters aktion, og cash i lomma. Men du kan ødelegge et helt liv og livskvaliteten til dette menneske. Et hvert menneske bør kunne føle seg trygg. Uten at andre preditorer står klar til å livnære seg selv ved å tråkke på og over andre. Dette gjelder i alle nivå og på alle plan. Skal liv, gi liv i stedet for å gi andre menneske utrygghet og redsel.
Vi må sammen skape en trygg fremtid. Vi må gi menneskene de verktøyene så de kan klare seg selv, og ikke gjøre andre dyr og mennesker og muiljøet til offer for egen smerte og redsel. Mennsket må lære seg mer om menneske og respektere alt liv.
Det er jo bare en katt
Ingen ønsker det. Likevel skjer det fortere enn du tror. Jeg kjører mye bil og det er ikke en eneste gang jeg setter meg i bilen at jeg ikke tenker at alle dyr, nå må dere flytte dere, for jeg ønsker ikke å kjøre på dere. Men så skulle det altså skje meg.
Jeg kom fra Drammen, og hadde normal fart på glatte og mørke veier. Og rundt en sving, der føk det en katt over veien. Jeg bremset litt og den løp forbi, og så skjedde det grusomme. Den snudde og løp tilbake! Grunnet snøen og brøytekanten så fant den ikke veien videre i mørket og valgte å snu. Det skulle bli skjebnesvangert.
Jeg hørte et kraftig smell, og visste med en gang at dette ikke gikk bra. Hjertet hoppet opp i halsen min og jeg fikk panikk. Ved nærmeste mulighet så snudde jeg bilen og kjørte tilbake. Om det var noe jeg kunne gjøre for katten, så skulle det gjøres. Men jeg var redd, livredd. Klokka var over åtte på en søndag kveld og jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme i kontakt med en veterinær på denne tiden av døgnet. Jeg kjørte sakte tilbake og der, mitt værste mareritt så lå pusekatten i veikanten og det var bevegelse som i kramper. Jeg begynte å skjelve og gråte. Jeg tenkte at jeg må gå ut uansett hvor redd jeg var, uansett hva som ville møte meg. Og for de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg har 2 hunder og en katt selv, og er enormt glad i dyr. Jeg stoppet bilen på andre siden med nødblink på og i panikken fant jeg ikke signalvesten. Jeg gikk over veien, og smøg meg langs kanten så ikke andre bilder som kom rasende rundt svingen skulle treffe meg også. Jeg så at pusen hadde et stort sår ved nese, munnpartiet og hodet og at den blødde ut av munnen. Jeg løftet katten opp og bar den forsiktig over til den andre siden der jeg la den på en embalasjeplast jeg hadde i bilen. Dette lover ikke godt. Og nye kramper i katten. Jeg ringte febrilsk. Politiet svarte ikke, jeg ringte mange ganger til Modum politistasjon uten at noen tok telefonen. «Vi har fortsatt stor trafikk» sto jeg og hørte om og om og om igjen. Jeg ringte opplyningen igjen for å få viltnemda, men da måtte jeg via politiet. Og de satte meg over, og igjen sto jeg og strigrått og hørte på «vi har fortsatt stor trafikk, vennligst vent på svar». Jeg ringte desperat nedover telefonlisten min til veterinærer og han ene svarte, men sa de ikke kunne rykke ut. Jeg stor der og hørte på en veterinær, mens jeg hulket og så livet det denne katten ebbe ut. Katten viste nå tydelig tegn på store indre hodeskader og jeg viste at det var snakk om meget kort tid før det ville bli helt stille. Jeg tenkte med gru hvilke smerter den måtte ha hatt. Veterinæren begynte å trøste meg, han sa at jeg var jo veldig samvittighetsfull da som stoppet, og at de fleste bilførere bare kjørte videre. Og jeg forsto han ville være grei, men jeg levde jo. Det var katten som hadde fått smellen.
En bil stoppet for å se om han kunne hjelpe, han ba meg skru av langlysene på bilen, jeg så dumt på ham og tenkte at hvordan skal jeg gjøre det? Først etterpå slo det meg at en slik enkel manøver som jeg gjør nesten dagling, var totalt umulig for meg der og da. Typiske reaskjoner når man er i sjokk. Jeg gråt og raste. Ingen som svarte på politistasjonen. Måtte jeg ringe nødnummer for å få hjelp? Men jeg visste det var nyttesløst med mindre det var personskade involvert. Og hverken jeg eller andre mennesker hadde synlige skader. Bare denne lille pusen som lå der, ødelagt. Og de menneskene som ville våkne opp dagen etter og savne pusen sin. Og som ville rope, og kanskje lete etter pusekatten sin. Og der på plastmebalasjen ville de kanskje finne den. Og jeg håper at de forstår at den som traff katten faktisk bryr seg. Og er superlei seg for å være involvert i at et dyreliv gikk tapt unødvendig.
Etter 45 minutter var katten helt stille, og jeg forsto at det lille livet var over. Den var fin i pelsen, så jeg forsto jo at dette var en katt med noen som var glad i den. Jeg la katten på brøytekanten, med plasten under seg. Og fikk en fattig strøst i at noen kanskje ville forstå at sjåføren hadde brydd seg. Jeg kjørte de 5 minuttene hjem til min eget hus og hentet hundene for en tur. Jeg lot de løpe glade rundt,ute og snuse mens jeg gikk og gråt og raste. Jeg ropte høyt inne i meg om unnskyld. Jeg VIL IKKE ta liv. Så jeg er trist inne i meg, men vet jeg må gi slipp. Så jeg tillater tårene å komme og jeg tillater meg å være litt sint for jeg vet at jeg gjorde alt som sto i min makt.
Og til deg som sier «jammen det var jo bare en katt» så forstår du ikke min og mange andres dype respekt for alt liv. Alles rett til å leve, alles rett til å unngå utnyttelse og å bli skadet av mennesker som ønsker å gjøre dette for egen fornøyelse eller vinning. Jeg har mistet mange «venner» på facebook fordi jeg legger ut bilder fra dyrevernsaker. De som har lært av light&love bransjen at «vi fokusrere bare på det positive». Ja det er greit nok, men pelsdyrfarmene forsvinner ikke ved at andre lukker øynene, utnyttelse og misshandling av dyrene blir ikke borte av 10 minutters healing fra en healinggruppe. Vi har alle et kollektivt ansvar for at jorden vi deler skal være et godt sted å bo. For alle, og ikke kun for de som tar seg rettighetene til dette.
VERN OM ALT LIV. Uten unntak, alltid, alle steder.
Verdens vakreste?!
Jeg har tenkt på det mange ganger. Jeg har 2 hunder som de fleste mennesker synes er søte. Når vi går tur, når det kommer gjester (som dessverre blir hoppet ned og møtt med oppglødd bjeffing) og alle andre settinger får disse to høre at de er vakre. Så mine hunder tror at 99% av alle mennesker er snille og greie, fordi de blir møtt med smil. Tenk om vi skulle overføre dette me … d motsatt fortegn og til mennesker? Få høre hver dag hvor stygg og udugelig du er? Aldri få et kompliment? Aldri bli møtt av et beundrende smil eller blikk. Aldri møte folks umiddelbare velvilje. Tenk på dette neste gang du «rangerer» noen. Hva gjør vi med menneskene rundt oss? Hva slags verden er vi alle med på å skape? Vil du skape en god verden, så vær med på å skape skjønnhet i alt du ser. Se menneskene, se hjertene, se mulighetene.
Respekter meg uansett – mindfullness
Husker dere Cheers, den amerikanske kompiserien på TV – denne baren med alle stamgjestene, alle intrigene og hendelsene som foregikk her inne. Serien gikk lenge og vi rakk å bli kjent med de mange karakterene som spilte hovedrollene. Kjekke Sam som drev baren, Norm kontorrotta/arbeidsløse, Cliff postmannen som bor hjemme hos mamma, vakre Rebecca, den frittalende servitrisen Carla, den litt enkle bartenderen Woody m.fl. Det ble gjort en undersøkelse om hvilken av rollene nordmenn ønsket å være i denne baren. Og et overveldene antall ønsket å være Norm. Norm?!? Han dvaske kontorrotta som heller sitter på bar enn å gå hjem til kona Vera? Jepp, akkurat han, Norm. Og hvorfor? Jo, om du husker i serien, så hver eneste gang Norm kommer inn i baren, så snur alle gjesten seg og roper: Hey Norm! Og Norm får spesialpriser (les: kriter) og har en lang ubetalt liste under bardisken. Og sangen sier: You wanna go where everybody knows your name, and everybody are happy you came.
For vi nordmenn liker å bli igjenkjent, vi liker at folk husker navnet vårt, vi liker å være stamkunde med fordelsprogrammer og vip kort i dører og kjøpe oss forbi ventelister og kjenne noen som kan fikse for oss. Og vi bruker argumenter som: jeg har vært kunde her i alle år og maken til dette har jeg aldri opplevd. For bankens data husker deg ikke. Og har kun tilgang til data kort tid tilbake. Så uansett om du har holdt deg på matta i 20 år, så er det de siste 3 månedene som avgjør om du blir møtt med velvilje eller ikke.
Er det virkelig sannheten? Tror du at banker og andre ønsker deg som kunde, om det ikke var fordi de tjener på deg? Det koster dem mindre å beholde deg som kunde, enn å jobbe inn nye kunder. Så fordelsprogrammer og bonuskort. Tror du virkelig at IKEA er så opptatt av UNICEF? Det står på kundekortet deres at de sender 50 øre til UNICEF for hver gang du trekker kortet. Om de var så opptatt av UNICEF så kunne de sendt de pengene til organisasjonen UTEN at du og jeg trakk kortene våre. Men det de får, rett inn på datasystemet sitt er våre handlemønstre. For 50 øre + den summen dette plastkostet en gang kostet å trykke.
Jeg jobber som guide for Tjæreborg i Tyrkia i 1988. Det var omlag 1000 gjester på hotellet og ca 400 ansatte. I hotellets utendørs spisesal var bordene mange, og de hadde ikke heldekkende bordflater. Bordene var med smale planker med mellomrom, og dere kan jo tenke dere med så mange gjester og så mange bordsettinger hvordan det så ut inne i mellom de bordplankene litt utpå sesongen. Ekkelt. En dag jeg kom hjem fra en svett heldagstur, sto alle kelnerene og skurte bordene og jeg tenkte wow, og jeg la plutselig merke til at hovmsteren sto med hvite hansker på. Jeg spurte dem om hva som skjedde, og de sa at turistministeren ville komme og bare noen få minutter. Jeg spurte dem om hvor mye han hadde betalt for oppholdet på hotellet, og de bare så på meg med lange blikk. Slik som dette burde det være hver dag sa jeg, det er turistene som har betalt for å være her, og de fortjener også rene bord og hvite hansker. De hotellansatte ble bare sinte på meg, men jeg ga meg ikke. ALLE fortjener respekt.
Så jeg ønsker ikke at du skal behandle meg godt KUN fordi du har sett meg før. Jeg ønsker at du skal behandle meg respektfullt som alle andre. Du trenger ikke huske navnet mitt, så lenge du er vennlig og hører på mitt budskap, så skal jeg lytte til ditt. Jeg kan kanskje møte deg en gang i livet eller mange, og aldri ta meg for gitt eller tro jeg trenger en bedre sto enn andre. Jeg som alle andre fortjener din respekt, slik du fortjener min. Uansett om du har vært kunde lenge, uansett om du har handlet her før eller ikke. Og du fortjener også min respekt selv om du tidligere kan ha dummet deg ut, og jeg fortjener en ny sjanse. Bare et åpent sinn takler slikt, bare et uredd hjerte beholdes åpent.
Jeg hørte på et foredrag en coach som sa: Mindfullnes er blitt så populært for tiden. Og jeg tenkte i mitt stille sinn, kjære deg. Du har ikke engang forstått essensen av mindfullness. Mindfullness er ikke en trend, mindfullness er en tilstand i sinnet som gir alle levende vesen likeverdi. Dyr og mennesker. Og vi vil aldri få likestilling noe sted, før vi får likeverdi.
Det betyr ikke at jeg lar meg tråkke på, eller harselere med. Jeg vil kunne sette grenser ved behov. Og jeg vil la meg engasjere i hjertesaker. Men aldri på en slik måte at min intensjon er for å dra deg ned i søla eller skade deg på noe vis. For jeg ønsker deg så inderlig vel. Ønsker st du skal få et liv som ikke er styrt av segregering, rasisme, artssegresjon eller andre skalaer eller andre frykt og maktmekanismer.
Så fri deg fra behovet for å bekreftes gjennom at andre må gjøre spesielle tjenester for at du skal føle deg bra. Slutt å være en slave av andres oppmerksomhet. Og kjenn at den eneste røde løperen du trenger å rulle ut, er den som fører til hjertet ditt.
Fant denne et sted der ute i cyberen, og fant ut at denne ville jeg dele med dere:
15 VEIER TIL Å FORBLI ULYKKELIG: 1. Forvent at andre skal gjøre deg lykkelig. 2. Skyld din egen ulykke på andre. 3. Bruk «hvis bare» så ofte du kan når det gjelder tid, penger og venner. 4. Sammenlign det du har med andre. 5. Vær alltid alvorlig. 6. Forsøk alltid å gjøre alle til lags. 7. Si aldri nei. 8. Hjelp andre, men la ingen hjelpe deg. 9. Betrakte dine egne behov som uviktige. 10. Om noen gir deg et kompliment, snakk det bort. 11. Om noen kritiserer deg, forstørr det. 12. Behold alle følelsene på innsiden. 13. Forandre deg aldri. 14. Vær aldri fornøyd med annet enn det helt perfekte. 15. Tilbring all din tid i fortid eller fremtid.
Så ditt valg!
Vennskap er å bidra med det du kan!
Jeg jobbet i Tyrkia som guide sommeren 1987 og sommeren 1988 kom vi tilbake så og si alle guidene til samme destinasjonen for å jobbe sesong to. Vi lærte fantastiske mye av å være her. Da jeg etter guideskolen i 1986 skulle velge destinasjon så ba jeg kun om å slippe party-destinasjonene. Jeg har aldri vært noe god på å ha det morsomt på kommando, så jeg var en dårlig kandidat for grisefester og badeland. Nei, gi meg gamle ruiner, historikk og kultur så er jeg i mitt ess. Og jeg var heldig, jeg fikk lov til å jobbe i Tyrkia, nærmere bestemt i Bodrum.
Sommeren 1988 så leide Tjæreborg Reiser en båt som vi tok gjestene (turistene) med ut på to – tre ganger i uken. Men klar det var ikke alle gjestene som det passet inn i deres ferieplaner de dagene vi hadde satt opp. Og inne i Bodrum sentrum lå det på rekke og rad Daily Boattrips, fine trebåter som tok turistene med ut på dagsturer i asurblått hav og bade i krystallklart vann og enkelte områder nesten som i et akvarium. En av disse båtene skilte seg ut. Kapteinen som jobbet på båten var omlag 40 år. Han var født og oppvokst i Bodrum. Han hadde vært sjømann i hele sitt liv og han spilte rolig musikk ombord og ikke heavy disco hele dagen så på de fleste andre båtene. Båten hans het Jasmin oppkalt etter datteren. Så når det kom gjester på kontoret som spurte etter daily boatrips og jeg så at dette ikke var party-people jeg brukte å gi dem navnet på Kaptein Ûnals båt.
En kveld da jeg sto sammen med noen kollegaer på en bar, så kom Kaptain Ûnal bort til meg og sa; Wenche, sender du meg gjester til båten? Ja, svarte jeg og forklarte ham måten jeg silte ut hvem som fikk båtnavnet. Han sa at han hadde lagt merke til at det alltid var veldig hyggelige og kulturinteresserte folk som kom. Og han sa at om jeg hadde en fridag, så ville han at jeg skulle få komme på båten gratis selv. Om jeg trengte å komme bort litt fra hotellomårdet og kontoret.
Jeg takket ja til det og allerede uken etter dukket jeg opp ved båten hans om morgenen. Jeg la meg oppe på taket av båten. Og de gutta som jobbet på båten lot meg være i fred. Jeg holdt meg vekk fra turistene som ellers var på båten, for som guide hadde jeg normalt turister rundt meg 24 timer i døgnet. Så en gang i uken dukket jeg opp nede ved båten, og stille og rolig lå jeg på toppen og leste.
En dag tenkte jeg at jeg burde betale litt for meg. Jeg spiste jo mat på båten, og fikk drikkevarer og tenkte at jeg burde legge igjen litt. Jeg sa det til Ûnal, men har bare blåste av meg. Så da jeg dro fra båten, sneik jeg meg frem ved roret og la litt penger foran i båten og balanserte tilbake over landgangen.
Et par kvelder senere kom han igjen bort til meg på en av barene. Han var sint i ansiktet og sa: Var det DU som la igjen penger på båten? Eh….. ja, pep jeg. Det der gjør du aldri igjen, sa han. Vi er venner, og venner gir det de kan! Du anbefaler båten min, og du får være med gratis på turer med meg. Du skal ikke betale! Eh… beklager da pep jeg. Men kan du i det minste gi det som tips til de som jobber på båten, som en takk fra meg for god service? Det er ok for denne gangen sa han, men aldri igjen!
Og slik var vennskapet verdsatt i Tyrkia. Det var alltid en ekstra stol, det var alltid en ekstra tallerken og det var alltid et ekstra glass. Ingen ble hold utenfor.
Jeg tenkte over det han sa. Og jeg forsto at han hadde helt rett. Vennskap var ikke å gi helt likt på vektskålen til en hver tid. Det handlet om å gi det man kan gi. Noen ganger er det gjenstander, det kan være noen kroner, det kan ofte være av din tid og støtte hverandre. I perioder så kan noen ha mulighetene for å bidra mer enn den andre, men universet vil alltid sørge for at vi får fordelt godene etter behov. Husk hun som jobber i blomsterbutikken synes også det er hyggelig å få blomster. Husk at han som alltid klarer ting selv, synes det er hyggelig at andre stiller opp for ham. Så vennskap er som kjærlighet. Den beste er den ubetingede, uten forventninger, krav, straff og represalier. Det vennskapet som oppstår av gjensidig respekt og beundring.
Har du spurt dine venner om 3 ord hvorfor de har valgt deg som venn?
Har du sagt til dine venner med 3 ord hvorfor du har valgt dem som venner?
Si det neste gang dere snakker sammen.
Pappa mistet håret
Pappa hadde i alle år fått mange kommentarer for det flott håret sitt. Mørkt med fall og selv i en alder over 60 år, så dro han til frisøren for klipp og tynning av det tykke håret. Ikke var det av den stålullvarianten heller, men mykt hår. Da han ble voksen ble det et salt og pepper hår i fine fall.
Så kom kreften og fyllte kroppen hans med sinte celler. Og han la sitt liv i hendene til legen. I løpet av dette året var han inn og ut av sykehuset, et par ganger på isolat og han fikk cellekur og stråling. Da håret begynte å ramle av i fjoner, så ba han min stemor om å hente barbermaskinen, og så barberte de vekk de siste underlige hårtustene. Håret kom tilbake senere mot slutten. Vi fikk ett år fra diagnosen til han sovnet stille inn en tidlig morgen på Radiumhospitalet
Jeg husker hva han sa til meg en dag vi snakket sammen. Han sto der med sitt hårløse hode, smilte til meg og sa: «Så rart, jeg har hele livet fått høre kommentarer og komplementer angående håret mitt, og jeg hadde nok mye av identiteten min knyttet til dette håret. Men nå når jeg mistet det, så oppdaget jeg jo at jeg faktisk er meg uten hår også.»
Hva er det du tror er deg selv? Hvilke ytre ting er det du tror er din identitet? Kanskje du er deg selv uten din egen kropp?
Hva er din historie?
