Verdens vakreste

Verdens vakreste?!



Jeg har tenkt på det mange ganger. Jeg har 2 hunder som de fleste mennesker synes er søte. Når vi går tur, når det kommer gjester (som dessverre blir hoppet ned og møtt med oppglødd bjeffing) og alle andre settinger får disse to høre at de er vakre. Så mine hunder tror at 99% av alle mennesker er snille og greie, fordi de blir møtt med smil.

Tenk om vi skulle overføre dette me...d motsatt fortegn og til mennesker? Få høre hver dag hvor stygg og udugelig du er? Aldri få et kompliment? Aldri bli møtt av et beundrende smil eller blikk. Aldri møte folks umiddelbare velvilje.

Tenk på dette neste gang du "rangerer" noen. Hva gjør vi med menneskene rundt oss? Hva slags verden er vi alle med på å skape?

Vil du skape en god verden, så vær med på å skape skjønnhet i alt du ser. Se menneskene, se hjertene, se mulighetene.
 

Respekt meg uansett – minfullness

Respekter meg uansett - mindfullness

Husker dere Cheers, den amerikanske kompiserien på TV - denne baren med alle stamgjestene, alle intrigene og hendelsene som foregikk her inne. Serien gikk lenge og vi rakk å bli kjent med de mange karakterene som spilte hovedrollene. Kjekke Sam som drev baren, Norm kontorrotta/arbeidsløse, Cliff postmannen som bor hjemme hos mamma, vakre Rebecca, den frittalende servitrisen Carla, den litt enkle bartenderen Woody m.fl. Det ble gjort en undersøkelse om hvilken av rollene nordmenn ønsket å være i denne baren. Og et overveldene antall ønsket å være Norm. Norm?!? Han dvaske kontorrotta som heller sitter på bar enn å gå hjem til kona Vera? Jepp, akkurat han, Norm. Og hvorfor? Jo, om du husker i serien, så hver eneste gang Norm kommer inn i baren, så snur alle gjesten seg og roper: Hey Norm! Og Norm får spesialpriser (les: kriter) og har en lang ubetalt liste under bardisken. Og sangen sier: You wanna go where everybody knows your name, and everybody are happy you came.

For vi nordmenn liker å bli igjenkjent, vi liker at folk husker navnet vårt, vi liker å være stamkunde med fordelsprogrammer og vip kort i dører og kjøpe oss forbi ventelister og kjenne noen som kan fikse for oss. Og vi bruker argumenter som: jeg har vært kunde her i alle år og maken til dette har jeg aldri opplevd. For bankens data husker deg ikke. Og har kun tilgang til data kort tid tilbake. Så uansett om du har holdt deg på matta i 20 år, så er det de siste 3 månedene som avgjør om du blir møtt med velvilje eller ikke.

Er det virkelig sannheten? Tror du at banker og andre ønsker deg som kunde, om det ikke var fordi de tjener på deg? Det koster dem mindre å beholde deg som kunde, enn å jobbe inn nye kunder. Så fordelsprogrammer og bonuskort. Tror du virkelig at IKEA er så opptatt av UNICEF? Det står på kundekortet deres at de sender 50 øre til UNICEF for hver gang du trekker kortet. Om de var så opptatt av UNICEF så kunne de sendt de pengene til organisasjonen UTEN at du og jeg trakk kortene våre. Men det de får, rett inn på datasystemet sitt er våre handlemønstre. For 50 øre + den summen dette plastkostet en gang kostet å trykke.

 

Jeg jobber som guide for Tjæreborg i Tyrkia i 1988. Det var omlag 1000 gjester på hotellet og ca 400 ansatte. I hotellets utendørs spisesal var bordene mange, og de hadde ikke heldekkende bordflater. Bordene var med smale planker med mellomrom, og dere kan jo tenke dere med så mange gjester og så mange bordsettinger hvordan det så ut inne i mellom de bordplankene litt utpå sesongen. Ekkelt. En dag jeg kom hjem fra en svett heldagstur, sto alle kelnerene og skurte bordene og jeg tenkte wow, og jeg la plutselig merke til at hovmsteren sto med hvite hansker på. Jeg spurte dem om hva som skjedde, og de sa at turistministeren ville komme og bare noen få minutter. Jeg spurte dem om hvor mye han hadde betalt for oppholdet på hotellet, og de bare så på meg med lange blikk. Slik som dette burde det være hver dag sa jeg, det er turistene som har betalt for å være her, og de fortjener også rene bord og hvite hansker. De hotellansatte ble bare sinte på meg, men jeg ga meg ikke. ALLE fortjener respekt.

 

Så jeg ønsker ikke at du skal behandle meg godt KUN fordi du har sett meg før. Jeg ønsker at du skal behandle meg respektfullt som alle andre. Du trenger ikke huske navnet mitt, så lenge du er vennlig og hører på mitt budskap, så skal jeg lytte til ditt. Jeg kan kanskje møte deg en gang i livet eller mange, og aldri ta meg for gitt eller tro jeg trenger en bedre sto enn andre. Jeg som alle andre fortjener din respekt, slik du fortjener min. Uansett om du har vært kunde lenge, uansett om du har handlet her før eller ikke. Og du fortjener også min respekt selv om du tidligere kan ha dummet deg ut, og jeg fortjener en ny sjanse. Bare et åpent sinn takler slikt, bare et uredd hjerte beholdes åpent.

Jeg hørte på et foredrag en coach som sa: Mindfullnes er blitt så populært for tiden. Og jeg tenkte i mitt stille sinn, kjære deg. Du har ikke engang forstått essensen av mindfullness. Mindfullness er ikke en trend, mindfullness er en tilstand i sinnet som gir alle levende vesen likeverdi. Dyr og mennesker. Og vi vil aldri få likestilling noe sted, før vi får likeverdi.

Det betyr ikke at jeg lar meg tråkke på, eller harselere med. Jeg vil kunne sette grenser ved behov. Og jeg vil la meg engasjere i hjertesaker. Men aldri på en slik måte at min intensjon er for å dra deg ned i søla eller skade deg på noe vis. For jeg ønsker deg så inderlig vel. Ønsker st du skal få et liv som ikke er styrt av segregering, rasisme, artssegresjon eller andre skalaer eller andre frykt og maktmekanismer.

Så fri deg fra behovet for å bekreftes gjennom at andre må gjøre spesielle tjenester for at du skal føle deg bra. Slutt å være en slave av andres oppmerksomhet. Og kjenn at den eneste røde løperen du trenger å rulle ut, er den som fører til hjertet ditt.



 

Forbli ulykkelig……….

Fant denne et sted der ute i cyberen, og fant ut at denne ville jeg dele med dere:





15 VEIER TIL Å FORBLI ULYKKELIG:
1. Forvent at andre skal gjøre deg lykkelig.
2. Skyld din egen ulykke på andre.
3. Bruk "hvis bare" så ofte du kan når det gjelder tid, penger og venner.
4. Sammenlign det du har med andre.
5. Vær alltid alvorlig.
6. Forsøk alltid å gjøre alle til lags.
7. Si aldri nei.
8. Hjelp andre, men la ingen hjelpe deg.
9. Betrakte dine egne behov som uviktige.
10. Om noen gir deg et kompliment, snakk det bort.
11. Om noen kritiserer deg, forstørr det.
12. Behold alle følelsene på innsiden.
13. Forandre deg aldri.
14. Vær aldri fornøyd med annet enn det helt perfekte.
15. Tilbring all din tid i fortid eller fremtid.

 

Så ditt valg!

Vennskap er å bidra med det du kan!

Vennskap er å bidra med det du kan!

  

Jeg jobbet i Tyrkia som guide sommeren 1987 og sommeren 1988 kom vi tilbake så og si alle guidene til samme destinasjonen for å jobbe sesong to. Vi lærte fantastiske mye av å være her. Da jeg etter guideskolen i 1986 skulle velge destinasjon så ba jeg kun om å slippe party-destinasjonene. Jeg har aldri vært noe god på å ha det morsomt på kommando, så jeg var en dårlig kandidat for grisefester og badeland. Nei, gi meg gamle ruiner, historikk og kultur så er jeg i mitt ess. Og jeg var heldig, jeg fikk lov til å jobbe i Tyrkia, nærmere bestemt i Bodrum.

 

Sommeren 1988 så leide Tjæreborg Reiser en båt som vi tok gjestene (turistene) med ut på to - tre ganger i uken. Men klar det var ikke alle gjestene som det passet inn i deres ferieplaner de dagene vi hadde satt opp. Og inne i Bodrum sentrum lå det på rekke og rad Daily Boattrips, fine trebåter som tok turistene med ut på dagsturer i asurblått hav og bade i krystallklart vann og enkelte områder nesten som i et akvarium. En av disse båtene skilte seg ut. Kapteinen som jobbet på båten var omlag 40 år. Han var født og oppvokst i Bodrum. Han hadde vært sjømann i hele sitt liv og han spilte rolig musikk ombord og ikke heavy disco hele dagen så på de fleste andre båtene. Båten hans het Jasmin oppkalt etter datteren. Så når det kom gjester på kontoret som spurte etter daily boatrips og jeg så at dette ikke var party-people jeg brukte å gi dem navnet på Kaptein Ûnals båt.

En kveld da jeg sto sammen med noen kollegaer på en bar, så kom Kaptain Ûnal bort til meg og sa; Wenche, sender du meg gjester til båten? Ja, svarte jeg og forklarte ham måten jeg silte ut hvem som fikk båtnavnet. Han sa at han hadde lagt merke til at det alltid var veldig hyggelige og kulturinteresserte folk som kom. Og han sa at om jeg hadde en fridag, så ville han at jeg skulle få komme på båten gratis selv. Om jeg trengte å komme bort litt fra hotellomårdet og kontoret.

Jeg takket ja til det og allerede uken etter dukket jeg opp ved båten hans om morgenen. Jeg la meg oppe på taket av båten. Og de gutta som jobbet på båten lot meg være i fred. Jeg holdt meg vekk fra turistene som ellers var på båten, for som guide hadde jeg normalt turister rundt meg 24 timer i døgnet. Så en gang i uken dukket jeg opp nede ved båten, og stille og rolig lå jeg på toppen og leste.

En dag tenkte jeg at jeg burde betale litt for meg. Jeg spiste jo mat på båten, og fikk drikkevarer og tenkte at jeg burde legge igjen litt. Jeg sa det til Ûnal, men har bare blåste av meg. Så da jeg dro fra båten, sneik jeg meg frem ved roret og la litt penger foran i båten og balanserte tilbake over landgangen.

Et par kvelder senere kom han igjen bort til meg på en av barene. Han var sint i ansiktet og sa: Var det DU som la igjen penger på båten? Eh..... ja, pep jeg. Det der gjør du aldri igjen, sa han. Vi er venner, og venner gir det de kan! Du anbefaler båten min, og du får være med gratis på turer med meg. Du skal ikke betale! Eh... beklager da pep jeg. Men kan du i det minste gi det som tips til de som jobber på båten, som en takk fra meg for god service? Det er ok for denne gangen sa han, men aldri igjen!

Og slik var vennskapet verdsatt i Tyrkia. Det var alltid en ekstra stol, det var alltid en ekstra tallerken og det var alltid et ekstra glass. Ingen ble hold utenfor.

Jeg tenkte over det han sa. Og jeg forsto at han hadde helt rett. Vennskap var ikke å gi helt likt på vektskålen til en hver tid. Det handlet om å gi det man kan gi. Noen ganger er det gjenstander, det kan være noen kroner, det kan ofte være av din tid og støtte hverandre. I perioder så kan noen ha mulighetene for å bidra mer enn den andre, men universet vil alltid sørge for at vi får fordelt godene etter behov. Husk hun som jobber i blomsterbutikken synes også det er hyggelig å få blomster. Husk at han som alltid klarer ting selv, synes det er hyggelig at andre stiller opp for ham. Så vennskap er som kjærlighet. Den beste er den ubetingede, uten forventninger, krav, straff og represalier. Det vennskapet som oppstår av gjensidig respekt og beundring.

Har du spurt dine venner om 3 ord hvorfor de har valgt deg som venn?

Har du sagt til dine venner med 3 ord hvorfor du har valgt dem som venner?

Si det neste gang dere snakker sammen.

 

Pappa mistet håret

Pappa mistet håret




Pappa hadde i alle år fått mange kommentarer for det flott håret sitt. Mørkt med fall og selv i en alder over 60 år, så dro han til frisøren for klipp og tynning av det tykke håret. Ikke var det av den stålullvarianten heller, men mykt hår. Da han ble voksen ble det et salt og pepper hår i fine fall.

Så kom kreften og fyllte kroppen hans med sinte celler. Og han la sitt liv i hendene til legen. I løpet av dette året var han inn og ut av sykehuset, et par ganger på isolat og han fikk cellekur og stråling. Da håret begynte å ramle av i fjoner, så ba han min stemor om å hente barbermaskinen, og så barberte de vekk de siste underlige hårtustene. Håret kom tilbake senere mot slutten. Vi fikk ett år fra diagnosen til han sovnet stille inn en tidlig morgen på Radiumhospitalet

Jeg husker hva han sa til meg en dag vi snakket sammen. Han sto der med sitt hårløse hode, smilte til meg og sa: "Så rart, jeg har hele livet fått høre kommentarer og komplementer angående håret mitt, og jeg hadde nok mye av identiteten min knyttet til dette håret. Men nå når jeg mistet det, så oppdaget jeg jo at jeg faktisk er meg uten hår også."

Hva er det du tror er deg selv? Hvilke ytre ting er det du tror er din identitet? Kanskje du er deg selv uten din egen kropp?

Hva er din historie?



 

 

 

En snarvei til himmelen – et rop om hjelp.

En snarvei til himmelen - et rop om hjelp.

 

 For mange mennesker så virker livet for mye å skulle leve inne i mellom. Og i mange år har den tradisjonelle måten å komme seg ut av denne blindveien på, vært å søke psykologer eller de såkalte lykkepillene. Men fler og fler finner seg dårlig tilrette med disse løsningene og de siste årene har forskjellige tilbud med andre vinklinger og teknikker dukket opp. Men er det alle som er klare for endring?

Jeg møtte en dame på kontoret og hun spurte om jeg kanaliserte. Ja, sa jeg, det gjøre jeg mye. Ja, hun ville gjerne ha noen svar. Hun ville ha svar på hvorfor hun hadde problemer med bosituasjon, problemer med familien, problemer med helsen, økonomien og ja, i bunn og grunn det hele. Jeg sa at ja da får vi kikke på hva det er som gjør at du tror du ikke kan mestre dette, finne sabotørtankene dine. Hun sukket oppgitt og sa: Jeg trodde du kunne fikse meg jeg.

Jeg kjente jeg måtte puste saktere. Og jeg sa rolig. Jeg kan være med å vise deg hvilke tanker som er årsaken til at du føler det slik som du gjør. Men du må selv gjøre jobben og gjennomføre de endringene som er viktige for deg. Jeg er ingen spåtelefon, jeg jobber med bevissthetstrening og selvutvikling. Varige resultat som mål. Jammen, jeg har lest alle bøkene sa hun. Det hjelper ikke sa jeg, for du kan godt lese en bok om hvordan det er å fly et fly, men jeg vil anbefale deg å både bruke simulator og å øve før du anser deg som utlært. Det MÅ fra hodet og integreres i hjertet og kroppen. Jada, så hun, jeg har jo tenkt på det da at det kanskje var noe for meg.

Jammen, jeg har brukt massevis av penger på healere sa hun. Ja, nettopp sa jeg. Om du ønsker varing endring så må du selv forløse de tankene som gjør at du holder deg selv nede. Så du kan ikke bare fikse meg da, gjentok hun. Er det ikke bare noen som har en beskjed til meg, sa hun. Hva vil du høre da sa hun. Kanskje fra tidligere liv eller fra skytsengler eller noe. Jeg pustet rolig og sa, det er nok andre teknikker som er bedre for deg enn å forvente at noen utefor deg skal ramse opp en masse løsninger. Det er ikke slik åndeverden og intuisjonen virker.

Jeg foreslo at vi skulle prøve theta healing (Vianna Sybal) en av mange teknikker på å rydde opp i tankene i underbevistheten. En teknikk jeg har brukt mye og også på meg selv. Vi satte oss på hver vår stol, og jeg merket at hun med en gang begynte å vri seg på stolen. Og hun avbrøt meg for sikkert 20 gang den timen totalt, jeg klarer ikke å stole på det du sier, kan du ikke bare si noe som gjør at jeg blir overbevist da. Jeg kjente at jeg begynte å få dosa mi. Ikke kast bort tiden min tenkte jeg.  Jeg vurderte noen lange sekunder om hvor direkte jeg kunne være med henne. For all den hjelp hun nektet å motta, uansett hvilken vinkling jeg åpnet opp for. Hun avbrøt hele tiden, gråt da hun ankom, nektet og ba meg kanalisere alle svar. Og når et eldre åndebesøk kom igjennom så sier hun at hun ikke hadde kjent slekta noe særlig. Jeg merket at dette bare ble tull, og jeg følte meg dum og at mitt ønske om å være grei med henne nå ble misbrukt. Jeg begynte å rote selv.

Jeg visste jo at hun absolutt ikke hadde svarene, fordi det var jo nettopp dette som hadde drevet henne til den livssituasjonen hun selv var i nå. Boende på et trekkfullt sted, uten penger, uten jobb og med store kommunikasjonsproblemer med familien. Men jeg bestemte meg for å slippe taket. Jeg sa ingenting. Jeg sa at dessverre, jeg har ingenting å tilby deg. Du avbryter meg hele tiden og du er skeptisk til alt jeg foreslår, så jeg avslutter her og nå. Hun ble først litt stor i øynene. Jeg bare fortsatte at jeg ikke ville ha noen penger av henne. Og at jeg håpet hun ville finne en behandler som kunne hjelpe henne. Hun gikk litt slukøret ut av døren. Jeg tenkte at hun var faktisk ikke mitt problem. Hun er et voksent menneske med egne valg og egne veier. Harde tanker? Ja kanskje, men ikke kom til meg og si du sliter, og så nekter du for alt som blir tatt opp. Jeg var aldri ufin med henne et eneste sekund. Jeg forsøkte å gjøre henne bevisst på hvordan hun pratet om seg selv, og hvordan hun med enkle øvelser kunne ta tak i dette.



Men hun ville ha en quick fix. At noen skulle redde henne. En tryllestav som noen kunne tuche hodet hennes og si: Wow, se, der under depresjonen befinner det seg en prinsesse, kom ut kom frem.
Og det verste er at jeg vet jo at det bor en prinsesse bak fasaden og muren hun har bygd rundt seg. Men hun var ikke klar for endring. Og jeg ser det en gang i bland. Folk som ikke har nådd tilstrekkelig ned på bunnen før DE SELV oppdager at det lønner seg å snu. Den dagen fornuften farer og vi starter å være. Starter med å stole på at livet vil oss vel, og slutter å tro at universet er en hevngjerrig datamaskin som lagrer alt du har sagt og gjort på en diger poengtavle. Og vi forstår at livet er læring.

Jeg forstår også at du kan være så langt nede at du ikke ser skogen for bare trær. Men det er nettopp da du må innse at du må åpne øynene og ørene. Folk rundt deg vil deg i 99% av tilfellene bare vel. Og du kan strekke ut en hånd og se om andre ser løsninger du selv ikke har sett. Unngå å tro at alt skal fikses på en gang. Det har tatt deg tid å komme der du er i dag, og det tar litt tid å få fjernet alle steinene i ryggsekken din. Tenk langsiktig og BESTEM deg for å klare deg.  

Jeg vet også at det finnes dyktige behandlere og lærere som kan være med på å sette igang prosessene. Men da har dette allerede ligget og ulmet en stund i personen, og det er alltid personen selv som tillater at det skjer.

Den dagen du innrømmer at det ikke hjelper å få en "spesiell" vanndråpe opp i flaska di. En vanndråpe som det visstnok skal være så veldig mye energi i enn andre vanndråper, eller at noen andre kan åpne deg fordi du ikke klarer det selv. At andre skal aktivere deg, at du mangler noe som de kan tilføre deg. For ALT gjør du selv. Det er DU som tillater åpningen å skje fordi DU VELGER å stole på den du møter. Det er du som har alt i deg selv, og med noen få teknikker så ramler brikkene på plass og du er klar for neste etappe og innsikt i livet ditt. (PS. Jeg vet at homeopati og bomstermedisin fungerer, men igjen med en dyktig terepaut OG at personen tillater endringene å skje.)

Slutt å tro at du må ha krystallsteiner i lomma som beskyttelse. Det er KUN din egen hjernen som da tror på dette, og du kunne hatt hva som helst i lomma. En Toy-tyggegummi hadde hatt samme funksjone. I Eric Pearl som bok Finn din indre healer, skrives det at du aktiveres bare ved å lese denne boken. Jepp, korrekt, fordi du fjerner en sperre på at det faktisk går an å aktiveres gjennom en bok. Du blir ikke heller mer åndelig healer av å stå og veive hendene over klienten. Dette har sin opprinnelse i amerikanske lover om tafsing. Du kan både berøre og ikke berøre klienten. Healingeffekten er der likevel.

En periode solgte de plakter til kr 800 med "shumbria energi". En "nyoppfunnet energi" som de at på til hadde tatt patent på. Folk som holdt på med dette var tåkepratere av rang. Og kjøpte du plakaten som kom en gang i måneden, så fikk du denne spesielle energien. Keiserens nye klær!

Plasebo er kult, bare bruk den riktig. Vær smartere enn din egen hjerne. Og unngå å tro at du er avhengig av alle andre for å få det til. Ja, noen andre kan ligge litt foran deg i løypa angående egen innsikt. Men unngå å tro du er avhengig av dem eller å må følge et gitt program. En skole i Oslo, der ble du kastet ut om du gikk på andre kurs i den 2 års perioden du signet opp med dem. Fordi "de andre energiene vil ødelegge prosessen" - guess what - jeg møter "andre energier" hver dag. På jobb, bland venner, på gata og hva jeg ser av tv og leser i aviser.  

Spesielle armbånd som gir deg kraft, mirakeldråper i alle varianter og fotbad som tømmer kroppen din for gift uten at du trenger å gjøre noe som helst selv. Mennsker med spesielle gaver til å aktivisere deg, åpne deg og andre mirakelkurer. Ringer det ingen bjeller?

Det finnes ingen snarveier. Men en vakker og innsiktsfull vei, der du lærer å mestre og endringene er varige. Du er vakker og klok. Du bare vet det ikke ennå. Har du prøvd å tenke tanken?

Når du oppdaget, at du som barn ikke kunne ha gjort noe annerledes, da forandrer du deg.

If you want changes, get ready to change something.



Jeg satt alene julaften

Jeg satt alene julaften

Da jeg var 6 år gammel, skilte foreldrene mine seg. Og etter dette begynte en fordelingsnøkkel som skulle vare i mange mange år. Annen hver jul var det den enes eller den andres jul. Så det ble ganske raskt til at jeg feiret både to og tre "julaftner" med forskjellige familiemedlemmer, så alle skulle få en del av kaka. Jeg var jo på min mors side eneste barn, eneste tante/onkel barn og eneste barnebarn. Så oppmerksomheten var mye, mye mer en mitt lille og sensitive vesen egentlig taklet.
Med min fars nye familie var vi etterhvert tre barn + kusiner, og så begynte siste generasjon arvinger å komme. Så familejulene spant fra 2 til 18 personer. Fra stillehet og tv titting til et lurveleven og kakleri av en annen verden. Og pakkegalskap til over midnatt og utslitte julenisser som ba andre om å ta over pakkeutdelingen. Og hvert år kalkulering om hvor jeg burde være denne julaften.

For et skilsmissebarn bestemmer ikke hvor vi skal være, vi bestemmer oss når vi finner ut hvem vi sårer minst. Sitter en forelder alene, er det lett å "velge" det stedet den julen, fordi tanken på ensomheten er ubærelig for et barn. Selv om den matematisk delen av oss vet at det er den andre foreldrens tur, og den foreldren blir såret over å bli valgt bort. Men sitter hvertfall ikke alene.

Noen av de stedene jeg kommer på i farta at vi har feiret jul. Asker Jungskollen, Asker Eventyrveien, Ulven, Oppsal, Asker Reistalia, Fredrikstad, Bodø, Leirfjord, Skjetten Norbyveien, Skjetten Landskronaveien, Skjetten Landskronaveien tante, Gamle Skjetten hos tante & onkel, Foreldrene til Per, Foreldrene til Tormod, Madeira, Istanbul, Paris, Tønsberg, Tyristrand, Oslo på Grønland, Kolbotn, Søstra til Espen, Spania- Grand Canaria, Thailand, på jobb på Oslo Taxi, på jobb på hotellet, på jobb i Istanbul, Asker hos Kristin, Furunes, hos broren min på Refstad,

Så en jul fikk jeg bare nok. Jeg orket ikke alt jeg skulle ta hensyn til alle. Jeg sa fra til alle sammen at i år skulle jeg sitte alene. Det ble ramaskrik. De ville vi skulle snakke om det. Jeg sa bare, at jeg er sliten, jeg jobber på selve julaften, det er ikke synd på meg, jeg velger dette selv. Og jeg sto på mitt. Trodde kanskje jeg skulle grue meg og angre på valget mitt når kvelden nærmet seg. Vurderte å dra på slik alternativ jul sammen med andre som organiseres i Oslo, men tenkte at da ville jeg jo bare fylle opp for noe jeg trodde jeg måtte ha.

Så jeg dro bare hjem etter jobb. Snøen lavet ned. Kvelden var mørk og alle bylysene lagde lun stemning i gatene. Jeg trampet av meg snøen nede i gangen. Gikk opp til leilightene på St.Haugen og låste meg inn. En ro ventet meg. Ingen krav, ingen forventninger, bare meg. Jeg dusjet, pyntet meg. Lagde meg mat, tente et lys. Juletreet sto pyntet i hjørne og jeg slo på tv'n og der smilte en hyggelig hallodame til meg og ønsket meg god jul. Koselige julefilmer og små program. Jeg la føttene på bordet og drakk noen sakte slurker av vinglasset og følte fred.

 Litt rart var det. Jeg visste jo regien på de andre i familien sine juler. Visste på klokkeslettet hva de gjorde når, og lo da jeg plutselig hadde glemt å følge med i fjern-senarioet et øyeblikk. DA visste jeg at jeg endelig slappet av. Jeg fikk noen sms'er som takket for presangene, og jeg sendte noen tilbake for de pakkene jeg hadde fått.

Dagen etter dro jeg opp til en venninne. Vi lå på hver vår sofa, med litt vin og god mat og kikket på tv. Fremdeles helt med vilepuls.

Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe meg julefølelsen min. Så året etter bestemte jeg meg for å "ta tilbake julen". Jeg dro på julekonsert med Sølvguttene. Disse vannkjemmede små englene som sto der i den vakre kirken, rører hjertet ditt og gir deg klump i halsen så det er vanskelig å synge med til Deilig er Jorden på slutten. Jeg sto på skøyter i Spikersuppa. Jeg spilte julemusikk hjemme og skrev julekort. Jeg dro på julekåseri med Toppen Beck og en hel rad med gjester. Jeg kjøpte mitt første egne juletre for kr 50 på Youngstorget. Og sakte, men sikkert ble det vekket et fordums minne inne i meg.

 

Et minne om hva julen egentlig handler om for meg. Ikke hvor jeg er, ikke om vi spiser kalkun eller ribbe. Ikke om de som sitter rundt bordet er venner eller familie eller hvor mange vi er. Aldri om mengden eller prislappen på presangene. Men den indre følelsen av håp. Den indre følelsen av å prøve å samle de du er glad i og de som trenger noen å være glad i. Og at dette kun er en kveld av 365 dager i året og at alle de andre dagene er like viktige. Og at denne kvelden ikke er enestående. Du kan lage enestående kvelder når som helst, med hvem som helst. Og at budskapet alltid vil være det samme; kjærlighet. Til deg selv, til andre og til de som er nær og fjern.

Det er noe annet for de som ikke har noen steder å dra. For jeg valgte min aleneaften og vet at jeg kan om jeg vil. Men de som opplever at livets ironi strør salt i ensomme sår denne kvelden bør reise en stemme og si: Hey, jeg er her! Jeg eksisterer, jeg vil synes, jeg vil være med. Det burde aldri være flaut å si fra at akkurat nå, så kunne jeg trenge en vennlig sjel som åpner døren for meg og gjør at jeg føler meg inkludert.

For det er DET julen handler om.



Lysskipet over New York

Lysskipet over New York

 

 

Under sensommeren i 2007 ble det på en av nettstedene for det alternative begynt å diskutere ang et lysskip som skulle vise seg over New York i september. De pratet frem og tilbake om hva dette kunne være og hvilket budskap skipet ville komme med. Og alle pratet som om dette var en ting de var totalt overbevist om at skulle oppstå. En hendelse like fastlagt som om Kongen hadde takket ja til en invitasjon og skulle komme på middag.

Jeg spurte hvor de hadde denne informasjonen fra fortalte de at det var kanalisert gjennom en person som brukte å kanalisere for store grupper og som hadde masse kanaliseringsmateriale liggende ute på Youtube. Jeg spurte igjen om hvordan slike datoer og steder ble tatt som seriøse kanaliseringer, og de ble ganske sure på meg som stilte spørsmål og ødela hele gleden. Og forsøkte også å stille spørsmål om hensikten med dette skipet, men igjen så begynte de å ignorere meg. Jeg var tydeligvis for teit til å forstå disse tingene.

Dagen kom, og dagen gikk. Jeg fulgte med i diskusjonsgruppen, men hele diskusjonstrådel var nå helt død. Jeg la ut spørsmål om dett hadde vært fint med lysskipet, men ingen, absolutt ingen skrev noe som helst mer i denne lysskiptråden.

Omlag 1 måned etter kom det ut en video på youtube, det en proffesor aktig fyr hadde en lang forklaring på hvorfor vi IKKE hadde sett lysskipet. For det hadde jo vært der. Men det var VI som ikke var klare for å se det.

Det er mye innenfor det "alternative" vi ikke kan forklare. Men i det minste ser vi resultater av healing, av åndekontakt og av akkupunktur. Om vi ikke alltid forstår hvordan, så ser vi resultater. Noen mer målbare enn andre, men så lenge folk føler seg bedre, så er jo målet oppnådd.

Så tenk deg om før du biter på slike agn. behold bakkekontakten litt, ta et dypt pust og tenk; hva kan jeg bruke dette til, har det noen verdi for menneskeheten? Om ingen av de spørsmålene kan besvares, da slipper du taket, går videre og gjør noe hyggelig i stedet for å nære et fantasifoster.

Du kunne gjort med til drapskvinne

Du kunne gjort meg til drapskvinne



Jeg ante fred og ingen fare. Jeg hadde kjørt denne strekningen hundrevis av ganger før. Veiens alle humper, svinger, asfalthull, glatte partier, rolige strekninger og steder der det var fare for kø, alt lå inne i motorikken min. Partiene med stor viltdyrfare og fartsreduserte strekninger forbi skoler og overganger. Denne dagen var det et lett snøvær i luften, og veien var glatte. Jordene var snødekte og det var vinter i norgeslandskapet. Så jeg kjørte normalt. Jeg skulle bare hjem, og ville være hjemme om 5 minutter.

På en strekning med endel hus langs begge sider, sto en eldre mann langs veikanten. Han sto og speidet til høyre og venstre så jeg tenkte han så seg for før han skulle gå over veien. Postkassene til disse husene var på et stativ på den andre siden av veien. Han kikket mot meg, kikket i motsatt kjøreretning, kikket mot meg. Og jeg tenkte at han så meg. Han hadde sett 2 ganger i retningen av der jeg kom fra. Så jeg kjørte normalt videre. Men plutselig begynte den gamle mannen å GÅ UT I VEIBANEN!

Plutselig var jeg veldig våken. Jeg tenkte i en brøkdel av et sekund på valgene jeg hadde. Bremset jeg kraftig nå rissikerte jeg at bilen ville få skrens og jeg ville miste kontrollen. Kjørte jeg foran han, så ville jeg kunne treffe ham og samtidig havne ned en skrent med et stort tre på den andre siden, tutet jeg kunne han fryse midt i veibanen eller begynne å løpe ukontrollert til en av sidene. Jeg hadde et valg. Grøfta bak ham. Jeg svingte på rattet og dundret med hele bilen ned i den snøfyllte grøfta.

Jeg satt i 45graders helling med bilen, veltet over mot passasjersiden og kjente etter om jeg kunne kjenne alle kroppsdelene og om jeg kjente nakken, hodet, skuldrene. Kjente etter på pusten. Jeg hadde ikke begynt å kjelve ennå, men jeg regnet med at det begynte snart. Foreløpig var jeg sprengfull av adrenaling og tenkte forbausende klart.Men jeg var sint, jeg var rasende. Høyst sannsynlig redd for det som var så nære på å kunne ha skjedd. Jeg kunne ha drept en gammel mann! Uten å ville det, uten å føle at jeg hadde gjort noe galt. Han gikk jo for faen bare rett ut i veibanen selv! Men i henhold til veitrafikkloven ville det vært mitt ansvar å stoppe for alt som beveger seg langs og i veibanen. Selv om denne mannen selv hadde for eget maskineri gått ut i veien rett foran bilen.

Jeg fikk av meg beltet, heist meg ut gjennom døren som jeg nesten måtte dytte oppover. Og krabbet opp på veikanten. Mannen sto i postkassen og snudde ryggen til meg. Jeg ropte til ham, for jeg var forbanna og full av adrenalin. Jeg ropte at Hva faen er det du driver med! Du kan jo ikke bare gå ut i veibanen på den måten. Jeg kunne drept deg! Han prøvde å late som om han ikke merket at jeg snakket til ham. Så jeg forsto at han forsto hva han hadde gjort. Han snudde seg mot meg og sa: Ja, hadde du lysene på på bilen da? Jeg freste mot ham at Hallo! Lysene kommer på av seg selv når jeg vrir om nøkkelen i tenninga! Og han bare løp opp mot huset sitt igjen. Jeg så på hele ham at han visste, jeg så på hele ham at han var redd. Men det var jeg også. Redd og forbanna. Og jeg hadde nesten blitt en drapsperson, og jeg hadde bilen liggene i 45graders vinkel i en snøfyllt grøft. Ironoen var at jeg lå i en grøft, 200 meter fra fengselet.

Noen karer i en bil stoppet i veien og ropte til meg og jeg trengte hjelp. Jeg var jo litt på tuppa, så det var fristende å svare: Nei, ser det slik ut? Men jeg var takknemmelig over deres velvillighet og svarte: Ja veldig gjerne. De spurte om jeg hadde kjørt ut, og jeg svarte nei, jeg kjørte i grøfta selv for ikke å drepe en gammel mann. Og de bare så på meg med store øyne. Og en bil til stoppet og sammen fikk de dratt meg opp fra grøfta med et rykk. Bilen fungerte faktisk, og etter å ha børstet den fri for masse tettpakket snø, så kunne jeg kjøre de siste 5 minuttene hjem. Folk er som regel snille, mange er hjelpsomme.

Vel hjemme kom selvfølgelig reaksjonen. Jeg sto i dusjen og skalv og gråt. Jeg var sint, lei meg, rasende, forbanna og i sjokk. Jeg kunne ha drept noen. Så lett er det. Så fort kunne det skjedd. Så liten vilje og så lett.

Så det er lett å dømme når man leser om hendelser i avisene og hører om saker på nyhetene. Men det er aldri din jobb å være dommer. Plutselig en dag kan det være deg de snakker om, alt du burde og alt det smarte du skulle gjort i det rette øyeblikket. Og livet ga deg bare 3 sekunder å tenke på, og det meste gikk på instinkt. Du kan aldri øves opp til noe slikt, du kan aldri vite din eksakte reaksjon. Du kan aldri vite. Så unngå å dømme. De aller fleste menneskene av jordens befolkning kommer aldri bort i en slik situasjon selv, der marginene er på feil side, selv om nestenulykker skjer hver dag. Og det er lett å være snar med å være besservisser ovenfor de som faktisk passerer en slik grense. Vi kaller det flaks når det går vel i slike nestenulykker. Når marginene mellom katastrofe og seier er så små. Og jeg hadde måttet leve med, i hele mitt liv, å ha tatt livet av noen.

 

Jeg hadde flaks denne gangen, jeg valgte grøfta.

Livets tilstand og nyhet

Livets tilstand og nyhet


Jeg var på en mantrasang workshop med Sonia Loinsworth og hun beskrev sangteknikkene for oss. Hun ba oss søke en spesiell tilstand av pust og energi, men unngå å la det bli en passiv tilstand, sa hun. Tenk at alle ordene og at hvert åndedrett er nytt og friskt. Finn balanse mellom disse to. Og der og da sank ordene hennes dypt inn i meg, og jeg tenkte: Du snakker ikke om sang, du snakker om selve livet! ♥

Så finn din tilstand av lykke, glede, harmoni og realisme, men la aldri livet bli en passiv tilstand en selvfølgelighet. Gled deg over hvert nytt åndedrag, hvert vindpust, hver solstråle og alle du evner å elske, hvert glass vann og hver kopp med kaffe. Vær tilstede. Bevar evnen til å bli like glad som en hund, der den er like lykkelig for å se deg igjen, om du har vært borte i 10 minutter eller 10 timer.

Du - en tilstand og en nyhet - alltid, hele tiden og i evig tid.